Indonesisk demokratisk regjeringssystem
Regjeringssystemeter et system som eies av et land for å administrere sin regjering.Demokratier en form for politisk styre hvor regjeringsmakt kommer fra folket, enten direkte (direkte demokrati) eller gjennom representanter (representativt demokrati). Demokrati kommer fra det greske (demokrati) "folkets makt", som er dannet av ordet (demoer) "mennesker" og (Kratos) "makt".
Så det kan konkluderes med at det demokratiske regjeringssystemet er et regjeringssystem i et land hvis absolutte makt bestemmes av folket / gjennom folks representanter.
Begrepet demokrati ble først introdusert av Aristoteles som en styreform, nemlig regjering som skisserer at makten er i hendene på folket (folket). Abraham Lincoln definerte i sin Gettysburg-tale demokrati som "regjering av folket, av folket og for folket". Gjennom demokratiet tas beslutninger basert på flertallsstemme.
Med eksistensen av et demokratisk system kan ett partis absolutte makt gjennom tyranni, diktatur og andre autoritære regjeringer unngås. Demokratiet gir meningsfrihet for folket, men i sine tidlige dager kunne ikke alle uttrykke sin mening bortsett fra bare menn. I mellomtiden har ikke kvinner, slaver, utlendinger og innbyggere hvis foreldre ikke er lokalbefolkning rett til det.
Demokrati er formet til et styresett som et svar til allmennheten som ønsker å si sin mening.
I Indonesia streber den nasjonale bevegelsen også etter å etablere en demokratisk stat med en antiføydal og antiimperialistisk karakter, med sikte på å danne et sosialistisk samfunn. For Gus Dur er grunnlaget for demokrati rettferdighet, i betydningen å åpne opp muligheter for alle, og det betyr også autonomien eller uavhengigheten til den det gjelder til å styre livet sitt, etter hva han ønsker. Rettferdighetsspørsmålet er viktig, i den forstand at alle har rett til å bestemme sin egen levemåte, men denne retten må respekteres og gis muligheter og bistand for å oppnå dette.
Som nevnt ovenfor er det generelt to former for demokrati, nemlig:Direkte demokrati
Direkte demokrati er en form for demokrati der enhver innbygger gir en stemme eller mening når de bestemmer en beslutning. I dette systemet representerer enhver borger seg selv i å velge en politikk slik at de har direkte innflytelse på den politiske situasjonen som oppstår. Det direkte demokratisystemet ble brukt i de tidlige demokratiets dager i Athen, hvor når det var et problem som måtte løses, samlet alle folk seg for å diskutere det. I moderne tid har dette systemet blitt upraktisk fordi befolkningen i et land generelt er ganske stor og det er vanskelig å samle alle menneskene i ett forum. I tillegg krever dette systemet høy deltakelse fra folket, mens moderne mennesker har en tendens til ikke å ha tid til å studere alle landets politiske problemer.
Representativt demokrati
I et representativt demokrati velger alle innbyggere representanter gjennom stortingsvalg for å uttrykke sine meninger og ta beslutninger for dem.
Historien om utviklingen av demokrati i Indonesia
Å snakke om demokratiets reise i Indonesia kan ikke skilles fra oppturer og nedturer i selve demokratiet. Den indonesiske nasjonen har implementert tre modeller for demokrati, nemlig parlamentarisk demokrati, veiledet demokrati og Pancasila-demokrati. Hver fase har absolutt egenskaper som er karakteristiske for gjennomføringen av hver av de demokratiske fasene.
Demokrati slik vi kjenner det i dag ble skapt av moderne organisasjoner under den nasjonale bevegelsens periode som en bevissthetsdiskurs. Blant disse moderne organisasjonene, for eksempel Budi Utomo (BU), Sarekat Islam og Indonesian National Union.
Det indonesiske folket anerkjenner BU som den første moderne organisasjonen som ble grunnlagt i Jakarta 20. mai 1908. BU-medlemmer består av aristokrater eller aristokrati og intellektuelle. Den første gruppen er konservativ, mens den andre gruppen er progressiv. Av dette fremgår det at BU fortsatt er elitær. Innenfor PC-organisasjonen lærer medlemmene demokrati ved å introdusere og kanalisere ideer og håp om nasjonal integrering. BU-organisasjonen brukes som et redskap for politisk utdanning for blant annet aristokrater og intellektuelle, for å dyrke politisk bevissthet, delta i kollektiv handling og leve ut sin identitet. (Sartono Kartodirdjo, 1992: 105).
Mot BUs forfall vokste det frem en moderne organisasjon med et mer egalitært preg, nemlig Sarekat Islam (SI). Organisasjon grunnlagt i 1911 i Solo. I begynnelsen var SI en reaktiv bevegelse mot den koloniale situasjonen, men i sin utvikling gikk denne organisasjonen mot gjenoppbyggingen av nasjonens liv og vendte seg til slutt til den politiske kampen for å bestemme skjebnen til sitt eget folk.
Den indonesiske nasjonalistiske bevegelsen økte raskt i 1927 med opprettelsen av den indonesiske nasjonalforeningen (PNI). PNI-lederne besto av unge mennesker som hadde fått utdanning i Nederland på begynnelsen av 1920-tallet. Mens de var i Nederland ble de med i en studentorganisasjon, nemlig Indonesian Association (PI). Ungdomsorganisasjoner på den tiden var sterkt påvirket av PNI. En av de viktige hendelsene i den nasjonale bevegelsen var den andre indonesiske ungdomskongressen som fødte ungdomsløftet. I dette forumet eliminerer unge mennesker som kommer fra ulike regioner sin regionale ånd og erstatter den med en ånd av nasjonal enhet og enhet og jobber sammen for å skape en uavhengig indonesisk stat.
Typer demokrati i Indonesia:
- 1.Folkets demokrati under revolusjonen
Under revolusjonen 1945-1950 møtte den indonesiske nasjonen mange hindringer, for eksempel forskjellene mellom styrkene i væpnet kamp og diplomatiets makt, mellom de som støttet den sosiale revolusjonen og de som motsatte seg den og mellom islamske krefter i sekulær makt. I begynnelsen av revolusjonen ble ingen av forskjellene mellom det indonesiske folket løst. Alle disse problemene kunne bare løses etter at maktgruppene satte seg ved ett bord for å komme til enighet om at det første målet for den indonesiske nasjonen var den indonesiske nasjonens uavhengighet. Til slutt lyktes styrkene til væpnet kamp og diplomati sammen i å oppnå uavhengighet.
- 2.Demokratisering i parlamentarisk demokrati
I løpet av 1950-årene dukket urbane nasjonalister opp fra sekulære partier og islamske partier som tok kontroll over regjeringen. Det er en generell enighet om at disse to gruppene vil skape livet til et demokratisk land i Indonesia. Grunnloven fra 1950 fastsetter vedtakelse av et parlamentarisk system der det utøvende organet består av presidenten som det konstitusjonelle statsoverhodet sammen med ministre som har politisk ansvar. Hvert kabinett er dannet basert på en koalisjon av ett eller to store partier med flere mindre partier. Koalisjonen viste seg å være mindre stabil og koalisjonspartiene mindre modne til å håndtere ansvar i styringsspørsmål. På den annen side klarer ikke partiene i opposisjonens rekker å spille en rolle som en konstruktiv opposisjon som formulerer alternative programmer, men bare fremhever de negative sidene ved opposisjonens oppgave (Miriam Budiardjo, 70). Valget i 1955 brakte ikke den forventede stabiliteten, i stedet var splittelsen mellom de sentrale og lokale myndighetene uunngåelig. Disse faktorene fikk president Soekarno til å utstede et presidentdekret av 5. juli 1959 som bestemte gjeninnføringen av grunnloven av 1945. Dermed tok perioden med demokrati basert på et parlamentarisk system slutt.
- 3.Demokratisering i veiledet demokrati
Dette var et system dominert av Soekarnos personlighet hvis initiativ til implementering av veiledet demokrati ble tatt sammen med ABRI-ledelsen (Hatta, 1966: 7). På dette tidspunktet var det flere avvik fra bestemmelsene i grunnloven fra 1945, for eksempel ble politiske partier kastrert og valg ble avskaffet. Eksisterende politiske krefter prøvde å henvende seg til Soekarno personlig for å få legitimitet, veiledning eller beskyttelse. I 1960 oppløste president Soekarno DPR som følge av valget i 1955 og erstattet den med DPRGR, selv om belysningen av grunnloven fra 1945 eksplisitt uttalte at presidenten ikke hadde noen myndighet til å oppløse DPR. G 30 S/PKI-opprøret i 1965 avsluttet perioden med veiledet demokrati og åpnet muligheter for implementering av Pancasila-demokratiet.
- 4.Demokratisering i Pancasila-demokratiet
I 1966 reiste Soeharto-regjeringen, bedre kjent som New Order-regjeringen, som en reaksjon på Soekarnos regjering. I begynnelsen av ordensregjeringen støttet nesten alle demokratiske krefter ham fordi den nye orden var forventet å eliminere det gamle regimet. Suharto gjennomførte deretter et eksperiment ved å implementere Pancasila-demokratiet. Kjernen i Pancasila-demokratiet er å gjenhåndheve rettsstatsprinsippet som skal føles av alle borgere, menneskerettigheter både i kollektive og individuelle aspekter er garantert og maktmisbruk kan unngås institusjonelt. Omtrent 3 til 4 år etter grunnleggelsen av den nye orden, avvek symptomene fra dens opprinnelige idealer. Sosialpolitiske krefter som er frie og virkelig kjemper for demokrati fjernes. Politisk makt temmes slik at den blir en kraft som ikke lenger har et engasjement som sosial kontroll. Under New Order-tiden blomstret føydalistisk og paternalistisk kultur. Disse to holdningene forutsetter at lederen vet best og er mest korrekt mens personene bare adlyder lederen. Denne typen mentale holdninger har født sosial stratifisering, sosial stratifisering og kulturell belegg som til slutt gir ulike spesialfasiliteter, mens underklassens mennesker ikke har noen rolle i det hele tatt. Det ulike presset folket mottok og ambisjonene om å skape et rettferdig og velstående samfunn som aldri ble oppnådd, resulterte i at New Order-regjeringen opplevde en tillitskrise og til slutt kollapset.
- 5.Demokratigjenoppbygging i reformordenen
Gjennom reformbevegelsen kjempet indonesiske studenter og folk for å styrte Suharto-regimet. Suhartos regjering ble erstattet av overgangsregjeringen til president Habibie som ble støttet fullt ut av TNI. Den nye orden etterlot seg også en arv i form av en nasjonal krise som inkluderte økonomiske, sosiale og politiske kriser. Det ser ut til at Habibies «Reform Order»-regjering prøver å korrigere implementeringen av demokratiet som så langt har blitt kastrert av New Order-regjeringen. Habibie-regjeringen befruktet demokratiets natur i Indonesia ved hjelp av pressefrihet og ytringsfrihet. Begge kan fungere som checks and balances og gi kritikk slik at makten som utøves ikke går for langt. I utviklingen av demokrati i Indonesia etter at Habibie-regimet ble videreført av president Abdurahman Wahid til president Susilo Bambang Yudhoyono, var virkningen svært betydelig, der folks ambisjoner fritt kunne uttrykkes og formidles til sentralregjeringen. Det er én ting som gjør at Indonesia anses som et demokratisk land av den internasjonale verden, selv om dette landet fortsatt er langt bedre enn andre utviklede land, er det direkte valget av presidenten og regionale ledere som utføres direkte. Kanskje det indonesiske folket fortsatt venter på resultatene av demokratiet som vil bringe et rettferdig og velstående samfunn som helhet.
Annonse